Den svarteste dagen…..

22.juli 2011, en dato som for alltid har brent seg fast i våre minner.Tre år har gått siden den svarteste dagen i mange menneskers liv. Mine tanker går i dag til alle de som mistet sine, alle de overlevende og deres familier. Vår familie er heldige og vi vet det! Vår sønn overlevde massakren og vi kan holde godt rundt han og se framover. Jeg har den siste tiden lest om mange foreldre til overlevende som sliter, det er trist og vondt å lese dette. Jeg har derfor i dag lyst til å dele noen få av øyeblikkene mine med dere. Øyeblikkene som mamma, fredag 22. juli. 2011.

DSC_1801

 

I 1995 ble han født, min andre sønn. En bitteliten babygutt ble lagt i armene mine og det ble kjærlighet ved første blikk. Noen ganger kjennes det nesten ut som hjertet kan sprenges av stolthet, glede og kjærlighet. Å få holde mine fire barn for første gang er et slikt øyeblikk for meg. En glede og takknemlighet som ikke kan beskrives. Jeg er mammaen deres, jeg vil gjøre alt jeg kan for å beskytte dem….

DSC_1770

Fredag, 22.juli, 2011. Min eldste sønn og jeg ser på Tour de France, vi har nettopp kommet tilbake fra ferie i Frankrike og er opptatt av områdene de sykler i. Så smeller det i regjeringskvartalet. Jeg titter på min eldste sønn og kjenner en voldsom lettelse over at han er hjemme. Han studerte på den tiden i Oslo og hadde skoleveien sin rett forbi dette kvartalet. Heldigvis er min andre sønn på Utøya, det er langt unna Oslo, der er han trygg…..

Datteren min vil på hobbybutikken og kjøpe utstyr til bursdagsinvitasjonene. Vi gjør oss klar og er på vei ut til bilen. Da meldes det om skudd på Utøya….

DSC_1765

Tid, sted, alt stoppet opp, jeg klarer ikke å huske hvordan jeg kom meg inn igjen. Tv ble holdepunktet denne kvelden, det var fra den vi fikk all informasjon fra, ungen min ble jaktet på av en massemorder, jeg er mammaen hans, jeg kunne ikke gjøre noe, jeg kunne ikke hjelpe ungen min…. Bare håpe og håpe…..

Maktesløshet, frykt, mareritt, håpløshet, nummenhet, sorg, uvirkelighet, sjokk. Følelser som du ikke styrer, jeg er mamma til fire, broren til de tre andre var midt i et mareritt, et mareritt som overgår de verste fantasier, de var redde, jeg kunne ikke gi dem svar på om vi ville få se ham igjen, vi visste ikke, vi ventet og ventet…..

Vi fikk endelig en melding fra ham, klokken var litt over 18. Han levde, men det var ikke over. Nyhetene meldte om flere mulige gjerningsmenn, de meldte om mulige bomber, vi kunne ikke ringe han, vi kunne ikke sende melding, han gjemte seg, han gjemte seg for en barnemorder som jaktet, vi ventet og ventet…..

Nyhetene melder om at gjerningsmannen er tatt, vi hører ingenting fra vår sønn. Så, lenge etter, det ringer fra en ukjent mobil, verden stopper opp, men så hører vi en kjent og kjær stemme i andre enden. Han lever…..

Han er en av de siste som blir evakuert fra øya. Guttegjengen som dro sammen på tur finner hverandre, men en er savnet. Bestevennen Emil kommer ikke. Guttene forstår det ikke, vi forstår det ikke, de klamrer seg til håpet slik vi foreldre gjør, vi sitter langt unna, vi kan ikke hjelpe……Guttene vet at mange flere er døde enn det vi får melding om gjennom media, men de klamrer seg til håpet om at bestevennen kommer……

I dag har det gått tre år. Vi fikk vår sønn hjem. Bestevennen Emil ble drept. Hans mamma og pappa fikk ikke gutten sin hjem. Vi tenker ofte på dem og at det kunne vært oss. Tilfeldigheter ville at det ikke var vår sønn som ble drept. Vi er heldige, vi vet det, vi er evig takknemlige for at vi fikk holde rundt vår sønn igjen……

I ettertid vet vi hva våre unger måtte gjennomgå denne kvelden. Hvilke umenneskelige inntrykk, frykt og dødsangst de har hatt. Vi kunne ikke gjøre noe som helst for å forhindre det. Jeg har forståelse for alle de foreldre som fortsatt sliter med å finne tilbake til hverdagen. Finne tilbake til de gode øyeblikkene. Men de finnes, de finnes der ute et sted…… Vi skal hjelpe ungene våre fram, vi skal ta vare på de gode øyeblikkene og vi skal være der for hverandre. Det er en tøff vei, men det er mulig å komme dit.

DSC_1758

Vår familie på seks er for tredje år på rad samlet i Sør-Frankrike på denne datoen, vi koser oss og gjør ting som er positive, vi vil ikke tenke på alt som kan gå galt. Vi har fått livet i gave en gang til og vi vil leve. Nå drar vi avgårde på båt tur. Guttene skal dykke og snuppa vår skal snorkle. Mamma skal forevige øyeblikkene med kamera. Vi har det veldig godt!

EBFCBFD952F9BCAA999C2D46AE2AFA20

 

6 thoughts on “Den svarteste dagen…..

  1. Rosehagen says:

    Du er så godt til å sette ord på det. Manmahjertet, livet, fokus på de positive tingene. Hvor viktig er er å kunne leve etter å ha opplevd noe så grusomt. En stor varm klem til deg og dine.

    Sommerklem fra Ann-Mari

  2. Maria - Sabelhagens olivlund says:

    Jag minns det så väl, vi var i Kroatien (samma som nu) och jag tittade på internet och förstod inte först vad som hänt, rubrikerna skrev om att vi tänker på dem i väst, jag trodde först det var något om USA. Men sedan var det så nära som ett grannland.
    Stor varm kram till dig och de dina! Du skriver så fint!

  3. Hanne says:

    Dette er sterkt å lese Nina, vondt og godt på en gang. Jeg kan ikke begynne å forestille meg hva dere gikk gjennom denne dagen, så godt at du fikk gutten din tilbake…<3

    Jeg ønsker deg og dine en fortsatt god sommer kjære du,
    varm klem:)

Comments are closed.

Translate »
%d bloggere liker dette: